For de som investerer i krig er fred det verste som kan inntreffe. Private investorer frykter for at lukrative kontrakter vil bli kansellert dersom USA trekker seg ut av Afghanistan. Disse har nemlig inngått kontrakter verdt mange milliarder for å være i landet, og nå frykter de for store økonomiske tap om USA trekker styrkene ut. Pentagon kan i tilfelle vente seg en rekke søksmål for økonomiske tap.
Et tydeligere bilde på den amerikanske kapitalismens krigsdreven økonomi er det knapt mulig å forestille seg. Afghanistankrigen føres i dag helt i samsvar med nyliberal ideologi, der mest mulig med fordel kan overføres til markedet. Faren for fred gjør imidlertid forretningsjus og kontraktsrett til et nytt minefelt for det amerikanske Forsvarsdepartementet.
Å fjerne incentiver til krig er den viktigste grunnen til en samfunnsmodell med klart skille mellom statlig og privat virksomhet.
Jeg mener man bør forby privat produksjon og salg av våpen til annet enn jakt, og kjøpe ut investorene i selskaper som Kongsberg Defense & Aerospace (der staten riktignok er største eier).
For de som ikke har satt seg inn i internasjonal politikk og hvordan den globale storkapitalen opererer, må dette høres ut som en dårlig 1 Aprilsnarr. Men hvis en vet at den amerikanske krigsvåpen-industrien er privateid, og har de enormt mektige kapitalforvaltningsselsskapene som BlackRock og andre som finansielle eiere, kommer det ikke som en stor overraskelse.
Krigsvåpenindustrien har til og med sine folk som forsvarsministere, som Esper, som kom fra Raython, verdens største produsent av militære raketter og missiler, og som sa i sin åpningstale at USA må satse mer på raketter og missiler i forsvaret. Det kunne også ha vært en dårlig 1 April spøk. Hans forgjenger kom fra Boeing, en av de større kontraktørene i USAs krigsvåpenindustri.
USA har ikke en regjering som representerer folk og lands interesser, USA har en administrasjon som virker på vegne av storkapitalen som står i kulissene og dikterer politikken for dem. Det er en ganske åpenlys korrupsjon som den samme storkapitalens MSM ikke omtaler. MSMs oppgave er å overbevise de vestlige befolkningene at krigene er nødvendige, så det militær-industrielle komplekset kan forsyne seg av statsbudsjettene som de vil.
Så lenge krigsvåpen-industrien er privateid, og eiet av investorer som skal ha maksimal avkastning, så blir det forlengelse av eksisterende kriger, nye kriger og høye militære spenninger verden over. For krigsmateriellet skal selges, og da må de ha kriger som også har til formål å erobre land for storkapitalens globalsime.
Landene som ødelegges av krigene som storkapitalen gjennom slu politikk fremprovoserer, må også låne til gjenoppbygging av landene av den samme storkapitalen som startet dem. Jo mer en går inn i materien, oppdager en hvordan den globale storkapitalen styrer verden med jernhånd, og våpnene er økonomisk og militær krigføring og politisk list, som kun kommer en liten elite til gode for deres mål om New World Order.