Fra Midtifleisen.no.
Les hele artikkelen her.
Utdrag:
9/11: Løgnen er fremdeles akseptert som sannhet i dag.
Tjue år har gått siden terrorangrepene som forandret verden den tirsdagen i september 2001. I 20 år har to “sannheter” som ikke kan forenes stått mot hverandre. Den offisielle versjonen markerer den ene «sannheten», som nedfelt i rapporten fra 11. september-kommisjonen. Ifølge den, er Osama bin Laden og hans terrornettverk ansvarlig for angrepene 11. september. Den andre «sannheten» finnes i begreper som «statsterrorisme» og «operasjoner under falskt flagg». Mathias Bröckers, medstifter av taz og bestselgende forfatter, var en av dem som satte spørsmålstegn ved den offisielle versjonen av angrepene i New York og Washington helt fra starten.
Marcus Klöckner intervjuer Mathias Bröckers (Tyskland)
Mathias Bröckers, det har gått nesten 20 år siden “11. september”. Hvem var ansvarlig for angrepene?
Dette har egentlig ikke blitt slått fast til den dag i dag. Selv om det finnes en anklageskrift – rapporten fra 9/11 undersøkelseskommisjonen – som gir Osama bin Laden og 19 «flykaprere» skylden for forbrytelsen, har ingen vanlig domstol noensinne vurdert gyldigheten av disse anklagene. Nøkkelvitnet for bin Ladens eneansvar og «flykaprerne», Khalid Sheikh Mohamed, ble utsatt for waterboarding 182 ganger i Guantanamo før han ga sitt vitneutsagn. Selv «Den hellige inkvisisjon» etter publiseringen av Cautio Criminalis skrevet av jesuitten Friedrich Spee på midten av 1600-tallet, avstod i økende grad fra å presse fram bevis om djevler og hekser med makt, men siden 9/11 har metodene i «Heksehammeren» fra 1486 vært tilbake på moten. Og etter George W. Bush sitt ultimatum «Med oss eller med terroristene», er vi tilbake i originalutgaven – «det er et veldig stort kjetteri å ikke tro på heksenes virke» og de som ikke tror på djevelens («Osamas») virke er selv besatt av ham («terrorister»).
Før vi går inn på selve angrepene, la oss snakke om hva som utløste den dagen i september 2001, hva det betyr og hvordan du fikk forbindelse med det. 11. september var ikke bare begynnelsen på den globale «War on Terror», det vil si «krigen mot terrorisme». 9/11 hadde enorme effekter på forskjellige nivåer som fremdeles kan føles i dag.
Dagen ga den nykonservative Project for a New American Centur y (PNAC) den «katalyserende hendelsen» som denne tankesmia med mange medlemmer av Bush-administrasjonen i 1999 mente var nødvendig for massiv militær opprustning for en global «dominans på alle områder» mot befolkningen . Etter at den store fienden Sovjetunionen og kommunismen forsvant, var det militærindustrielle komplekset truet med betydelige omsetningstap, som man ikke kunne forbedre uten en ny stor trussel. Etter Bush sin massive opprustning innen 2009, doblet hans etterfølgere Pentagon-budsjettet enda en gang. Denne innsatsen i War On Terror har siden kostet mer enn 800 000 mennesker livet og ødelagt mange land. Disse morderiske krigene er absolutt den mest tragiske effekten av angrepene. I tillegg hadde fantom-djevelen «terror» fordelen at den ikke bare kan «bekjempes» i utlandet, men også hjemme, med en massiv opprustning for å overvåke og kontrollere hele befolkningen. Patriot Act, som ble vedtatt ulest av det amerikanske parlamentet etter 9/11, ga hemmelige tjenester og politiet muligheter til å spionere og avlytte, som før «lyttingen og kikkingen» til Stasi i DDR nesten til å virke som en barnehage, som senest avsløringene til Edward Snowden har gjort det veldig klart.
Allerede tidlig etter angrepene dannet det seg mennesker og grupper på internett som grunnleggende satte spørsmålstegn ved hva som skjedde i USA.
Plutselig var den der, kampen mellom de etablerte mediene og de alternative formatene. Selv om denne “kampen” mellom forskjellige syn på virkeligheten fantes før, selv før internett, så har omfanget endret seg, ikke sant?
Internett var fortsatt i sin barndom i 2001. De fleste fikk fortsatt sin informasjon fra de tradisjonelle mediene. Internett-forskning var fremdeles relativt ukjent for journalister, og avisene og radiostasjonene jeg jobbet for den gangen ønsket ingenting å gjøre med spørsmålene og faktaene jeg kom over under min første undersøkelse. Og det var knapt noen “alternative formater” med en viss rekkevidde, selv venstreavisa taz, som jeg hjalp til med å etablere som redaktør på 80 -tallet, hadde i likhet med De grønne gått over til USA og NATO siden krigen i Jugoslavia. Det som ble publisert på internett forble under radaren til de store mediene, «kampen» for tolkningen av hendelsene fant stort sett bare sted i kommentarer og blogger på internett, som imidlertid ikke ble brukt av massene som Facebook & Co i dag, men av nerder og IT-friker.
Du var i forkant da. Du publiserte en serie artikler der du undersøkte inkonsekvenser og avvik. At du tok stilling påvirket også deg selv. Hva skjedde da? Og hvordan fortsetter din offentlige konfrontasjon med 11. september å påvirke deg den dag i dag?
- september 2001, som i de foregående månedene, var jeg i ferd med å skrive en bok om konspirasjoner. I 1999 publiserte jeg «Lexicon of Conspiracy Theories» i oversettelse, skrevet av Robert Anton Wilson, forfatteren av «Illuminatus», den mest berømte og vittigste konspirasjonsromanen av alle. Da forlaget ønsket enda en bok om emnet og Robert var alvorlig syk, gikk jeg igang på egen hånd for å bruke det historiske materialet til å vise konspirasjonsteoriens generelle egenskaper, strukturer og bruksområder.
Så når det gjaldt konspirasjoner og konspirasjonsteorier, var du «oppvarmet», for å si det sånn?
Faktisk var jeg dypt involvert i et emne som ble svært aktuelt under 11 september angrepet. Jeg følte meg som en arkeolog som plutselig var i stand til å observere fagområdet sitt live og i naturen: århundrets forbrytelse og «the making of …» en konspirasjonsteori live på TV. Om morgenen hadde jeg notert: «Konspirasjonsteorier reduserer komplekse hendelser til en syndebukk og brukes til propagandaformål».
Navnet Osama Bin Laden ble hørt ganske raskt i media.
Bare en time etter angrepene ble han navngitt som mistenkt, og i løpet av kvelden og natten var det allerede klart at bare han kunne stå bak. Og med elefant-sporene på flyplassen – kofferten til «lederen» Mohamed Atta med Koranen, testamentet og Boeing-manualen – var den «islamistiske» bakgrunnen var også helt klar. Det faktum at hver detektime-redaksjon ville gi manusforfatteren av et så forutsigbart plot knusende kritikk, forringet ikke historiens suksess – den amerikanske regjeringen slapp unna med det på reality-tv med medier som nesten var i geledd med den. Den gigantiske skrekken på grunn av massemordet og kollapsen av WTC-skyskraperne hadde fremkalt, skrek ut etter en syndebukk og en løsning, og George W. trakk dem – i likhet med «Patriot Act» – ut av skuffen: «Bin Laden» og «krig». Uten min blikk, som var rettet mot å være oppmerksom på redusering av kompleksitet, syndebukker og propaganda, ville jeg nok som de fleste ikke hatt noen stor tvil om historien til å begynne med.
Men etter en time la jeg merke til at noe var galt her. Og jeg skrev en artikkel om det dagen etter. At det skulle bli en serie med 57 episoder – fremdeles tilgjengelig: «The WTC Conspiracy» – var ikke planlagt, men fordi resten av mediene var blinde og døve og mutert til stenografer for Bush -administrasjonen, hadde jeg ikke noe annet valg, fordi inkonsekvensene var åpenbare og ikke ble mindre, tvert imot.
Artiklene dine forble under medias radar til å begynne med, ikke sant?
Mathias Bröckers
Ja, i største grad. Først da de enorme inkonsekvensene og motsetningene i den offisielle 9/11 versjonen ble trykt svart-på-hvitt sommeren 2002, ble de en skandale, eller mer korrekt: det var ikke de åpne spørsmålene og den uløste bakgrunnen som ble en skandale, men meg som bærer av dette budskapet. Den vanlige tilnærmingen ble brukt: fordømmelse og ærekrenkelse, i dette tilfellet som en anti-amerikansk, antisemittisk, antirasjonell «konspirasjonsteoretiker». Jeg hadde ikke laget eller spredt noen teorier om angriperne og bakmennene, men bare bevist på grunnlag av mange udiskutable fakta at den offisielle historien er en ubevist konspirasjonsteori.
La oss snakke om angrepene som sådan. I mellomtiden har en ny generasjon vokst opp, som på tidspunktet for angrepene enten var veldig ung eller ennå ikke født. Hvordan vil du forklare 9/11 til denne generasjonen?
Akkurat som min generasjon, hvis de var interessert i politikk og historie, forklarte «Radiosender Gleiwitz» eller «Tonkinbukta«: som en «operasjon under falskt flagg» som rettferdiggjorde og begrunnet en angrepskrig. Den nettopp pensjonerte fire-stjerners general Wesley Clark, som hadde kommandert NATOs væpnede styrker i Europa til 2000, ble sjokkert da han besøkte Pentagon kort tid etter angrepene og en gammel kollega fra Joint Chiefs of Staff besøkte ham og trakk han inn på kontoret: “Jeg har nettopp fått dette notatet fra forsvarsministerens kontor, og det står her at vi skal angripe syv land og styrte deres regjeringer innen fem år. Vi starter med Irak, og deretter tar vi Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran, sju land på fem år.” Bushs visepresident Dick Cheney kunngjorde at den ambisiøse timeplanen godt bli forsinket og gjorde det klart at “krigen vil vare lenger enn en generasjon». Og en titt på Midtøsten viser: Det arbeides fortsatt etter den morderiske planen. Til og med den antatte bæreren av håp, Barack Obama, fortsatte uforferdet, og kastet flere bomber i løpet av hans tid som president enn Bush.
Din nåværende bok “Myten 9/11 – et regnskap over århundrets forbrytelse. 20 år senere” er på rundt 143 sider. I tillegg er det mer enn 1100 boksider som du ga ut i tre bøker etter 11. september. Det er ganske mye lesestoff for en hendelse som av de store mediene ble ansett for å være nesten «ferdig etterforsket» på et veldig tidlig tidspunkt.
Jeg er veldig glad for at bøkene fra 2002, 2003 og 2011 blir utgitt uendret igjen i en rimelig komplett utgave. Det er historiske dokumenter som viser at århundrets forbrytelse ikke har blitt undersøkt og løst, og den offisielle versjonen av hendelsene er en ubegrunnet konspirasjonsteori. Jeg kjenner heller ikke sannheten om 11. september, som bare kan bli oppdaget i en skikkelig juridisk prosess, men som aldri skjedde i tilfellet 11. september. Da jeg leste de nesten 20 år gamle tingene for den nye utgaven, følte jeg faktisk som mange lesere gjorde den gang: “Dette er en ekte thriller!” I så måte er boken tykk, men fortsatt spennende å lese og som før, dessverre ikke fiktiv krim, men en dokumentasjon av historisk virkelighet. Og en åpenbar skandale: uvitenheten til medieindustrien som helhet, som rett og slett kastet sine kritiske og etterforskende kvaliteter over bord, og de intellektuelles fullstendige tafatthet. De gjennomskuet alle løgnene til den dumme George W. Bush, men den åpenbare 9/11-løgnen ble akseptert som sannheten og allment akseptert den dag i dag.
Alle som tar for seg 11. september, hendelsene, men også aktørene og til slutt rapporten fra undersøkelseskommisjonen, har å gjøre med en informasjonsflom. Hva er dine sterkeste argumenter mot den offisielle versjonen?
For ti år siden skrev jeg sammen med Christian C. Walther en oppsummering for det (ikke-eksisterende) aktoratet. Den viser 38 hendelser som må etterforskes, presenterer tilgjengelig informasjon og ledetråder og navn på hvilke vitner som må innkalles for å samle bevis og hvilke dokumenter som må frigis for å klargjøre de respektive fakta. Denne boken viste alle empiriske fakta og ledetråder som peker mot mistenkte for disse handlingene. Arbeidet vårt besto ikke av hypoteser om mulige hendelser, men bare av overbevisende bevis for at den offisielle versjonen er feil og at en (første!) etterforskning og bevisopptak på et strengt juridisk grunnlag må være en prioritet. Selv om det amerikanske imperiet er for too big to fail (og også too big to jail ) og det er uklart hvilken domstol, hvilken «Sannhetskommisjon», hvilken domstol eller hvilken fremtidig historikerkommisjon som kan foreta en slik undersøkelse. I 2018 listet et «konsensuspanel» på 23 eksperter ledet av filosofen og 9/11-forskeren professor David R. Griffin ni kategorier der fakta tydelig motsier den offisielle versjonen: ødeleggelsen av tvillingtårnene (1), ødeleggelsen av WTC 7 (2), angrepet på Pentagon (3), 9/11-flyvningene (4), oppringningene fra 9/11-flyvningene (5), militærøvelsene (6), oppførselen til den militære og politisk ledelsen (7), Osama Bin Laden og «flykaprerne» (8) samt innsidehandel på børsene (9). Ledetrådene rundt hvert av disse punktene avslører den offisielle 9/11-fortellingen som et gigantisk bedrag, den skjebnesvangre alle falske nyheter mor for det 21. århundre.
Hva mer kan du si?.
I 2020 viste en grundig studie laget av University of Fairbanks i Alaska at den tredje skyskraperen, det 174 meter høye WTC 7, som ikke ble truffet av et fly, definitivt ikke kunne ha kollapset på grunn av brennende kontormøbler – som offisielt hevdet. Selv om kollapsen av skyskraperen så ut som en «kontrollert eksplosjon» fra starten, så jeg ikke nærmere på dette spørsmålet før i 2004, etter å ha intervjuet mannen som var den siste som slapp unna det kollapsende nordtårnet i live: William Rodriguez, som var i sin vaktmesterboks sammen med andre vitner. De hadde merket en eksplosjon i kjelleren før sammenstøtet i 80. etasje og ringte en ambulanse for en kollega som kom ut av heisen nedenfra med brennende klær. Han ble tildelt en medalje av presidenten som en «9/11 helt» for å ha åpnet en låst trapp og reddet livet til dusinvis av mennesker. Hans søksmål mot Bush-administrasjonen for konspirasjon og å ha gjemt fakta ble avvist av retten i 2006.
Hva med kommisjonsrapporten, den offisielle etterforskningen?
Vitner som William Rodriguez og uttalelser fra mange andre viktige vitner ble ikke tatt med i den i det hele tatt, og de sentrale uttalelsene til nøkkelvitnet Khalid Sheikh Mohamed om at Bin Laden og «Al Qaida» var gjerningsmennene, er utelukkende basert på avhørsprotokoller ført inn under tortur. Da rapporten kom ut i 2004, skrev jeg en anmeldelse under tittelen « Harry Plotters and the Carpet Knives of Terror » og ga rapporten bedømmelsen: «Mytisk kjerne, fabelaktig struktur, skummel atmosfære – rapporten fra 9/11-kommisjonen har hva som skal til for å bli en magisk bestselger.»
På dette tidspunkt visste jeg at Spiritus Rector og hovedforfatter av rapporten, professor Philip Zelikow, var en fortrolig kollega av nasjonal sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice. Men at han også er, ifølge University of Virginia, ekspert «i opprettelse og vedlikehold av – med hans ord – «offentlige myter» eller «offentlige oppfatninger», som han definerer som ‘tro’ som man aksepterer som sann (selv om man ikke vet det med sikkerhet)“ var ukjent for meg. Jeg var også uvitende om at «i hans akademiske virke (…) har han spesialisert seg på det han kaller ‘innprenting’ og ‘forming’ av hendelser, som dermed får en ‘transcendent’ rolle og derfor beholder deres makt, selv om generasjonen som har opplevde det allerede er borte.” På 20-årsjubileet må man uten sjalusi innrømme at myteskaperen og fabel-smeden Philip Zelikow har mestret dette med sin prosa. Fortellingen om 9/11-rapporten, skrudd sammen av fakta og fiksjoner, har vellykket kanonisert og historisert angrepene, tvil er tabu".
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Mathias Bröckers er forfatter og skribent, og en av grunnleggerne av taz.
