Anders Skonhoft, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, har skrevet en jordnær artikkel der han etterlyser grunnrenteskatt for maritime ressurser. I dag betaler fiskeoppdrettere bare en beskjeden konsesjonsavgift og ordinær bedriftsskatt på 22 prosent. I en tidligere offentlig utredning (NOU 2019:18) ble naturressursbeskatning foreslått, men dette ble stanset som følge av intensiv lobbyvirksomhet fra fiskeoppdrettere.
Skonhoft sammenligner maritime ressurser med vannkraft, og legger til grunn disse verdiene:
Vannkraft 25-30 mrd. NOK fra 140 TWh i 2018 (NOU 2019:16)
Havbruksvirksomhet 20-25 mrd. NOK de siste årene (NOU 2019:18)
Fordi nordmenn eksporterer fisk for rundt 100 mrd. NOK årlig, så gjetter jeg at estimatet for havbruksgrunnrente er greit…
…men 25-30 mrd. NOK for vannkrafta er ei kraftig undervurdering!
Nederst regner jeg svært omtrentlig 2 NOK per kWh som sluttsummen til norske eller europeiske husholdninger, og får da at salgsverdien av norsk vannkraft er hele 280 mrd. NOK.
Et kanskje litt overdrevent regnestykke siden jeg ut ifra min siste private strømregning betalte 1,7 NOK per kWh. Men sjøl om man regner salgsverdien som 1 NOK per kWh, så blir det likevel 140 mrd. NOK. Om vi så trekker ifra 40 mrd. NOK til drift av vannkraftverk og strømnett årlig, så blir grunnrenta til vannkrafta fortsatt hele 100 mrd. NOK.
At myndighetene velger å bruke verdien av vannkrafta til subsidiering av industri, bygging av utenlandskabler og medfølgende oppgradering av strømnettet, og så videre, betyr ikke at vannkrafta er mindre verdt i utgangspunktet. Det kloke og prinsipielle ville være at husholdninger og industri betalte én og samme pris for strøm, uten noen form for subsidier, men at industrien slapp å betale arbeidsgiveravgift/inntektsskatt, eiendomsavgift på maskiner, og annen idiotskatt.
